jeg er dritnervøs. Og aner ikke hvorfor. Hendene mine skjelver som bare faen, og jeg sliter med å treffe de riktige tastene på tastaturet. Snart må jeg ut. Hodet mitt fungerer ikke som tenkende, på annet enn noen ting.
Hvem har skylden? Jon Fosse. Fader, hans stykke og aldri skal vi skiljast har revet meg opp på innsiden, kuttet hjertet i småbiter, og brukt hvitløkspresse på hjernen min. Savnet river i meg, selv om jeg ikke savner noe. Følelsene Fosse får skildret gjennom ingen ord, treffer meg midt i følesesenteret, og alle følelsene absorberer jeg og de blir mine. Damn. Jeg husker at jeg skrev at jeg skulle se Og aldri skal vi skiljast som plaster på såret. Og greit at akkurat det såret ble plastret, men resten av meg blør. Helvete, jeg elsker Fosse. Jeg elsker, elsker, elsker. Elsker sårheten, enkelheten som blir så sykt komplisert, og stort. faktisk aner jeg ikke hvordan jeg kan lese mer Fosse, og fortsatt leve på denne jorden. Man, det er en mektig mann.
Ellers er det cred til Frode Bjorøy og Siren Jørgensen, som har skapt magiske personligheter i dette Fosse-stykket, hvor de har lite, men samtidig mye å ta av. Personlighetsskaping, og menneskeliggjøring av stein. Gode greier.
Haha, jeg skjelver fortsatt. Og snart er det friminutt. Jeg gleder meg, men klarer ikke se for meg hvordan jeg skal klare å være her lengre. Eneste medisinen mot sykelig nervøsitet vet jeg ikke hva er. Faen, altså. Snart dør jeg. Hvis ikke jeg blir helbredet. Betablokker, eller hva det heter, tar jeg mer enn gjerne imot!
