I dag fant jeg en hel masse notebøker til en hel del millioner operaer, symfonier og fiolinkonserter pluss noen VHSer med tegneserier. Ingenting av dette er mitt, og det er ikke familien sitt. Det er rett og slett noen andre sitt. Det er kanskje ikke så overraskende at jeg kastet meg over disse meterhøye stablene med støvete pene bøker med slitt skrift. Bunkene var fylt med de deiligste skatter, og jeg hadde ikke sammvittighet til å stjele. Selv ikke en lommeutgave av en Palestrinamesse torde jeg å stjele. Men jeg hadde mot til å se i notene - alle de kjekke operaene jeg har vært med i fantes i noter. På MITT øvingsrom. Det var Nabucco, Hoffmanns Eventyr, Il Trovatore og så mye mye mer. Jeg kunne vært der i hele dag. Det var jeg ikke.
Jeg er heller hjemme med bloggeprogrammet mitt, kaffi, teppe og mac. Effektiv leksegjøring, med oppslåtte bøker over hele stuen bare for at det skal virke som om jeg gjør noe. Bøker på alle verdens språk, med post-it lapper og bokmerker til den store gullmedaljen, men ingenting hjelper. Ikke faen om jeg blir ferdig med det drittsæremnet. Det kunne ihvertfall blitt vår, liksom. Husker man denne tiden i fjor? JA hvisst faen gjør jeg det. Det var sol og sommer, og jeg har bilder av mennesker i relativt lite klær utenfor huset på samme dato som i dag. Dritt, liksom.
Som plaster på dette store, dype, guggete såret - så skal jeg på teater i morgen.
